Hva skal du med en sånn hund?

Posted on by mylifeiskillingme
10

Hva skal du med en sånn hund? Det har kommet fra mange hold. Foreldre og venner, folk man møter på tur, hundefolk.

Det er mye stigma ute og går. Ovenfor hundene aller mest, men også ovenfor oss eiere.
En venninne følte heldigvis ikke at min kommende amstaff var farlig iallfall, men hun spurte fordi hun ikke kunne forstå hvorfor jeg frivillig gikk inn i et hundehold hvor omverden gikk ut i fra at hunden min var farlig. I ettertid ser jeg at det er et helt legitimt spørsmål.
Min første amstaff, Bacon, ble født i august 2003. Det var midt opp i alt oppstyret rundt en ny hundelov og utvidelse av det allerede eksisterende raseforbudet. En lov som fikk enorm mediaomtale og det var mye offentlig debatt. En vanvittig storm med brennende engasjement og polariserte meninger fra begge sider. Midt i denne stormen stod amstaffen, den ble det sentrale tema.
Media gjorde som media gjør, og allmennhetens oppfatning av amstaffen som blodtørstig beist ble bekreftet. Og jeg? Jeg var underdoggens forsvarer. Jeg så disse misforståtte og fantastiske hundene som det de er. Jeg skulle kjempe deres kamp, være deres stemme, bevise en gang for alle. Jeg var nok naiv på mange måter, og mange nyanser er lært siden den gang, men valget jeg tok når jeg kjøpte Bacon har utvilsomt endret livet mitt for alltid. Ingenting har lært meg så mye som akkurat det valget.

Mamma ble bekymret. “En sånn hund? Nei men Mari da… Må det virkelig være en sånn en?”
Ute på tur fikk jeg høre de merkeligste ting fra andre hundeeiere. “Ja, hun er snill nå, men bare vent, når hun blir to så har hjernen vokst seg for stor for skallen og da klikker hun.” Helt seriøst. En jogger truet meg og den fire måneder gamle valpen på livet, sa at neste gang han så oss skulle han skyte oss.
Folk krysset veien da vi kom. En fyllik gjorde hånda om til pistol og lekeskøt mot hunden. Hos veterinæren etter et hundeangrep ble vi møtt med ” Det var vel en annen amstaff som bet?”.
Det er klart, det hadde sine positive sider også. Vi var vel de eneste som fikk gå i fred på Aker Brygge en travel sommerdag der folkemengden kastet seg til side foran oss. Vi var Moses som delte havet. :P

Men så frustrert jeg var da. Over at folk kunne tro at den vakre hunden min om jeg var så forelsket i var farlig. Det var jo bare å se på henne? Hvordan kunne man se inn i se sjelfulle øynene og se en trussel? Noe farlig? Det var helt ubegripelig.

Ironisk nok så har jeg blitt rausere etterhvert som mediehysteriet ga seg. Når noen spør nå, hva jeg skal med en sånn hund, er det ikke de som er så farlige, så forstår jeg. Jeg tenker at det at jammen ikke rart de tror det, det er det de har blitt fôret med fra alle hold. Hvorfor skulle de ikke tro det?
Og jeg har kokt ned svaret. Fra full utgreiing om rasetypiske egenskaper og historie, så kan det egentlig sies ganske enkelt, “Tror du virkelig jeg ønsker å dele hjemmet mitt, livet mitt, familien min og hobbyen min med en hund som er farlig?”

I morgen starter rettssaken om Pablo, blandingshunden som er født med feil utseende og dermed har blitt stemplet som farlig. Jeg beundrer eieren som har valgt å gå denne lange veien, kjempe denne tunge kampen, for det har den utvilsomt vært. Jeg er også svært takknemlig, for det er en viktig sak, for meg, for bullehundene, blandingsbikkjene, ja, hele hundesaken. Dette raseforbudet strekker seg lengre enn det man skulle tro.

Samme dag kommer enda mer bekreftelse på hvor lite et slikt lovverk har for seg. Jeg må blogge mer om det der snart, jeg har mye å si.

Men guttungen kaller, så jeg får nøye meg med å mimre litt. Så mye yngre på så mange plan, helt uvitende om at livet som hundeengasjert akkurat hadde startet. Og så utrolig heldig, som fikk starte med verdens aller beste hund. Jeg savner henne veldig, selv 6 år etter at hun forsvant savner man en hund som Bacon.
Hadde jeg bare vært et år senere ut, da hadde jeg gått glipp av det fantastiske vesenet. Jeg klarer ikke la være å tenke på hvor mange bestevenner denne loven har kvalt, og jeg håper så inderlig at rettssaken i morgen kan markere starten på en endring.

20120509-194108.jpg

20120509-194207.jpg

Utfasing

Posted on by mylifeiskillingme
4

Snart er det et og et halvt år siden vi mistet vår siste amstaff. Det er helt rart å tenke på. Vedmodig og trist, men samtidig er det godt å hente fram de gode minnene. Det er mange av de. Våre elskede hunder setter evige spor. Vi snakker oftere om ham nå, sorgen er ikke like rå. Vi tuller om hans teite fakter, mimrer om koselige turer og ler av at han var verdens største pingle der inni alle musklene sine. Han var et får i ulveklær han, slik som så mange amstaffer er.
Mye har skjedd siden Charlies bortgang, vi har fått et lite barn nå, hverdagen er blitt helt annerledes. Men titt og ofte prater vi litt om hvor godt han hadde passet inn i familien vår, nå like godt som før. Han hadde blitt bestis med pjokken vår, latt seg pille i øyet og dratt i øret. For sånn var han, han hadde det ikke i seg å bli sur for sånt. Det var bare ikke på alternativslista hans, selv om ting gjorde vondt innimellom. Charlie var bare god han.
Vår nåværende hund nærmer seg ni år, og selv om det er trist å tenke på så begynner vi å åpne tankene for å tenke på vår neste hund. Og det er lett å bli litt bitter.
For hver eneste gang temaet kommer opp, og vi tar fram raser å vurdere, ser på bilder, leser rasebeskrivelser og diskuterer hvilke behov vi har, så kommer vi fram til det samme; “Vi skulle hatt oss en liten amstaff.” Det blir alltid helt stille etterpå.

Den muligheten har blitt frarøvet oss. Og ikke bare meg og min mann, men også sønnen vår, som hadde hatt så stort utbytte å få vokse opp med en hund som passer familien som hånd i hanske. Med et evig lyttende rosenøre, alltid villig til å høre på betroelser, gleder og sorger. Det hadde vært en stor gave til ham.
Det føles som et stort overtramp for å være helt ærlig, om jeg får lov til å være litt dramatisk. Jeg tillater meg det, for deter dramatisk. Noe inni meg nekter å tro at vi fortsatt sitter her, sju år etter forskriften ble et faktum. Jeg hadde større tro på de norske myndigheter enn som så, enn å vedta en lov som straffer de lovlydige og dreper de uskyldigste av oss alle. Og større tro på hundemiljøet, enn å akseptere det.
Det er vanskelig å stoppe bitterheten fra å komme. Jeg ser på det lille livet vårt, som en liten amstaff kunne ha gjort komplett. Jeg ser på meg selv som hundeeier, erfaren har jeg rukket å bli, gått masse kurs både med og uten hund, hatt hundene om lidenskap, og som tar mitt ansvar som hundeeier og raserepresentant alvorlig. Men jeg er blitt likestilt med kriminelle, og det er helt uforståelig.

Det er en voldsom urett denne loven, og ikke bare for oss raseentusiaster, men aller mest for hundene. Det er hundene som bærer den største byrden, det er de som må bøte med livet. Vi ser det gang på gang i media, og vi hører om de andre historiene på bakrommet, hunder som blir tatt av politiet, hunder som står på kennel i årevis før de blir sendt ut av landet, de ytterst få som er så heldige. De fleste dør. I stillhet. Uten at noen engang hører om det.
Tallet vet ingen, men det er større enn noen av oss tør håpe på. De har ikke gjort noe for å fortjene det, annet enn å bli født med feil utseende. Og jeg hører det hviskes i hundemiljøet “de kunne for det selv, de visste at den var ulovlig”, hver gang spekuleres det i hundeeieren, alder, etnisitet, formål med hundeholdet. Gang på gang glemmer vi hva det er som virkelig engasjerer oss, nettopp hundene! Vi går i samme fella som de som vedtok loven. Vi glemmer hvem som er de virkelige ofrene i denne problemstillingen.
“Ja ja, det er synd, men det gjør ikke vondt å være død” sier noen og rister på hodet. Som om livet ikke er unikt. Som om individet ikke har verdi. Som om vi totalt ignorerer hvor betydningsfulle våre egne lovlige familiehunder er. Hver eneste hund som har måttet bøte med livet til denne loven er like verdifull og spesiell som din egen hund. Vi har ikke lov til å glemme det.

I hundemiljøet holder amstaffen på å fases ut. De er blitt redusert, også blant de hundeengasjerte, til statussymbol for de useriøse og noen få flotte “ordentlige”. Disse flotte hundene holder på å bli glemt, men stigmaet lever i beste velgående. Et paradoks i seg selv. Det tok ikke lange tiden, og ingen tenker på amstaffen lenger. Ikke engang hundemiljøet roper lengre, loven er blitt godtatt og akseptert, kampen er tapt og alle har gått videre. Det er hjerteknusende.

“Hva med en fransk bulldog?” sier jeg, men mener det ikke helt, for jeg er redd for sykdommene. “Kanskje en staff?”, “eller hva med en Boston Terrier?”. Njaa, mmnei… Det står ikke på utvalget, det er en hel verden med flotte raser der ute, men… Det er alltid et men. Ingen har det lille ekstra. Det je ne sais quoi som skiller dem fra alle andre raser. Amstaffen har noe, et ubetydelig med alikevel helt avgjørende noe, som gjør at alle andre raser faller til kort til tross for sitt egne unike rasepreg. Du, som entusiast for egen rase vet akkurat hva jeg prater om. Dette noe, som gjør at du klarer å le av de få negative sidene, og får hjertet til å vokse stort og stolt av alle de positive.
Vi skulle hatt oss en liten amstaff.

© Mari F.

Vår nasjon, knekt og uendelig sterk

Posted on by mylifeiskillingme
Reply

En hel nasjon blir revet i stykker av voldsomme følelser. Vi sliter med fortvilelse, forskrekkelse, vantro og en dyp, lammende sorg. Vi blør fra våre ferske sår, og det er vanskelig å tro at de en dag skal gro og bli til arr. Arr som skal bestå. Som vi allerede nå velger skal gi oss visdom, en visdom som for alltid skal vitne om de avdødes arv. De fortjener så mye mer, men akkurat dette skal vi sørge for å gi dem.

Jeg tenker at nå må ytringsfriheten råde. Den ligger i selve essensen av demokratiet og aldri har demokratiet vært viktigere enn nå. Vi skal knuse hans idealer med åpen debatt og rasjonalitet. Her kommer åpenheten og demokratiet inn, slik vår statsminister så vist understrekte, det er slik vi skal komme hans prinsipper og vold til livs. Dette er kampen vi må kjempe mot Breivik, det er straffen han skal dømmes til, å se sine argumenter bli drept av intellekt og diskurs. Verre straff er umulig å gi ham. Å dysse ham ned vil gi ham større heltestatus i de miljøer han allerede hedres. Vi skal vise ham at han tar så grundig feil, at frykt og eksklusjon ikke er veien til fred og frihet.

Jeg ser på min lille sønn og det er klart som solen for meg at min og vår plikt i denne sorgen er å vise hans generasjon hvor sterke våre prinsipper er, at de ikke lar seg knekke med vold. I hjertet av denne tragedien ligger en puls som ikke lar seg kvele, den strømmer gjennom det norske folk i etterdønningene av det som har skjedd.

Jeg er så stolt av Norge, det er en ære å kunne være en del av dette forbildet om hvordan man skal håndtere slik terror og krise. Å se hvordan vi alle kommer sammen, hvor god rolle våre politikere gjør, våre folkelige og omsorgsfulle kongefamilie, det er en fantastisk kilde til håp i all den grusomme tragedien. Det gir håp om at den endringen som helt uunngålig kommer til å skje i dette landet kan bli til det positive.

Vi deler alle sorgen, noen mer opprivende enn andre, men alle nordmenn er berørt og vi er ufravikelig forandret. Omsorgen, nestekjærligheten og empatien har tatt plassen for sinne og hat, det viser en sann styrke og medmennesklighet de færreste nasjoner er forunt. Jeg ser på dette folket i det lille landet med så mye respekt og dyp ærbødighet, som framstår så diplomatiske og siviliserte. Vi står på de prinsippene og verdiene som terroristen ønsket å angripe. Vi er så sterke her vi ligger slått i bakken. Jeg er så ydmyk og samtidig så klar til kamp.

Anders Behring Breivik skal ikke lykkes i noe annet enn det han allerede har lykkes i, nemlig å brutalt frarøve så mange unge og engasjerte nordmenn livet. Det kan vi ikke forandre. Men vi kan drepe budskapet hans, med toleranse, rasjonalitet, omsorg og respekt.
Fra våre øyne drypper håp. Fra gravene til våre kjære omkomne skal det gro.

 

Sentimental

Posted on by mylifeiskillingme
Reply

Tick tock tick tock tick tock. Tiden i Oslo ebber ut, litt etter litt. Først var det måneder, så uker, nå er det dager, snart er det timer. Jeg pusler med å pakke ned tingene våre, planlegger det praktiske, møter venner, viser H rundt, og prøver suge inn mest mulig Oslo før Oslo plutselig er langt vekke. Alt for å slippe å tenke på at jeg snart skal starte alt på nytt.
Så i dag er jeg litt sentimental. 11 år av livet mitt, et stort kapittel, skal jeg legge bak meg. Meningen er vel at jeg skal starte et nytt, blanke ark og alt som er svulstig, men det føles ikke helt sånn. Det kjennes litt som om forfatteren døde før boka var ferdig. Jeg har ikke fått nok enda. Ingen closure.

Oslo er en forbanna bra by! Før jeg flyttet hit var jeg sikker på at jeg aldri skulle bo her. Brekkekle Oslo liksom, som prøver å leke storby. Tror de er en av de store gutta. Hah, sa jeg.
Men jeg digger tilgjengeligheten, at jeg kan spise Ben & Jerry’s midt på natten på lillejulaften om jeg skulle ha behov for det.
Klimaet. Varm vår, gul sommer, ulmende høst og skarp vinter. Været er ikke like nådeløst eller uforutsigbart. Det har sin sjarm.

Og som jeg elsker mangfoldet. Å gå rundt på Grønland og se på alle de flotte menneskene fra alle klodens hjørner, spise schawarma i parken, høre språkene, smile til en liten pjokk med for store joggesko og gassballong. Det er helt fantastisk, hvilken gave som ligger i hverdagen her. En atmosfære som er unik akkurat denne bydelen, i akkurat denne byen, i akkurat dette bitte lille landet. Så mye potensiale for toleranse og lærdom, som både lykkes og går litt skeis om hverandre. Men alikevel i hver lille erfaring kan vi velge å hente visdom.

Jeg passer inn her. Det ligger en god magefølelse i disse gatene der de strekker sine asfalterte armer opp mot Tøyen, Kampen, Ekeberg og sentrum. Så mange særpreg, så mange stemninger og små nyanser. Adskilt i en helhet. Det er godt å kunne ta et dypt magadrag av tilhørlighet og hjemfølelse. Jeg vet ikke om sånt får plass i en koffert.

Tick tock tick tock tick tock. Nå snart avsluttes alt og alt startes helt samtidig. Det gjelder å være åpen. Det skal jeg klare. Like mange ting ligger og venter på oss. Andre ting med like stor verdi. Gode ting i et hjem, og en plass som skal bli like varm og trygg. Men jeg kommer til å se meg tilbake. Det må være greit det og.

En illusjon av snø, midt i juni.

20110615-224514.jpg

20110615-224558.jpg

Skyskraper

20110615-224657.jpg

Under overflaten

20110615-224823.jpg

 

© Mari Furunes

Vemodig og litt sinna

Posted on by mylifeiskillingme
1

I går var vi på amstafftreff på Årungen i Ås. Det har vært arrangert aktivitetsdager for amstaffer der før, og vi har så mange gode minner med trivelige folk og flotte hunder. Jeg ble overrasket over det gode oppmøtet, det nærmer seg sju år siden raseforbudet mot bl.a amstaff ble en realitet her i landet og jeg tenkte at det ble sparsomt utpå plenen der. Men neida, vi klarte å komme noe for sent men vi kom fram til et yrende liv på to og fire. Det synes jeg er kjempekult. Duft av grillmat og et bjeff i ny og ne av en ivrig tass i enden av et bånd. Mange gamle kjente var der, og vi fikk også mimret litt om de som er gått bort. Det blir jo flere og flere av de, og dessverre har vi ingen arvtakere som kan gi oss nye amstaffminner på framtidige aktivitetsdager på Åråsen. Det er rart å se hvor gamle de begynner å bli. Åtte år og oppover, grå i barten, men som alltid så livsglade og vennlige.
De er så herlige hunder synes jeg, de har så mye å tilby og de passer så perfekt inn i min lille familie.

Men amstaffen i Norge er utrydningstruet, og det er en forbanna skam. Den unødvendige loven, som stikker kjepper i hjulene for oss lovlydige og engasjerte. Vi som virkelig ønsker å ha disse hundene, vi som håndterer de fint og har de i hjem hvor de aldri utgjør noen større fare enn en hvilken som helst annen hund. Andre gir beng, eller de har kanskje ikke fått med seg det sørgelige lovverket, eller de har endt opp med blandingshunder med uheldig utseende. Vi ser jo beviset på dem overalt, jeg gjør iallfall det. Det florerer av korthårede muskuløse, og vi hører stadig vekk om hunder som blir avlivet kun på grunn av de er født med feil utseende eller som ikke har riktige papirer. Det er hunder som ikke har gjort noe galt. De har ikke bitt, de har ikke opptrådt aggressivt, de har ikke sloss. De har bare feil utseende.
Jeg synes det er en tragedie. Hunders egenverdi er større enn som så, de fortjener et rettsvern og så lenge de ikke utgjør en fare har de krav på retten til å leve.

Hvor mange offer denne loven har på sine skuldre er det ingen som følger med på, men det er mange av de. Noen få av de hører vi om i media men de fleste dør i stillhet. Det er en blodig lov. Man kan ikke si noe annet. Den straffer hunder som aldri har gjort noen fortred, og den er så elendig utformet at den er nærmest umulig for Politiet å håndheve konsekvent.

De fleste nordmenn vet ikke hvordan denne loven kom til. De vet ikke om det skitne spillet på bakrommet, de vet ikke om den manglende dokumentasjonen, de har ikke sett det sviktende grunnlaget som denne loven er skapt på. De stoler på våre myndigheter om at de tar de avgjørelser som er best for oss, og det skal de også kunne gjøre. Hvermansen tror at disse rasene ikke hadde vært forbudt uten at det var en god grunn til det, de tror at de er farlige, at de er mer aggressive enn andre hunder, at et slikt raseforbud fører til færre hundebitt. Det er ikke så rart at de tror det, det er helt naturlig. Men de tar feil. For i dette tilfellet har våre myndigheter sviktet oss, de har laget en forskrift som ikke fungerer som det er tilsiktet. Den beskytter oss ikke mot farlige hunder, den sørger ikke for at de som ønsker farlige hunder ikke får tak i de, den fører ikke til færre hundekamper. Den dreper uskyldige, og den straffer slike som meg. Ansvarlige hundeeiere med kompetanse og kunnskap, med en genuin interesse og kjærlighet for disse hundene. De er unike i hundeverden, slik alle hundetyper og raser er, og de fortjener å ha en plass.

Jeg kunne ha skrevet i det vide og brede om dette og en dag skal jeg ta meg tiden. Man blir jo lett så motløs at jeg tenker at det neppe har noe for seg, men historien fortjener å bli hørt om det er noen som ønsker å lytte. Urett bør alltid bæres fram i lyset.

I mellomtiden har vi vært på søndagstur. Det spørs om det var så smart, for H har plutselig feber igjen. Så resten av dagen blir rolig.

Fin form med feber

Nabolaget

Doofus!

Great minds think alike

Fine Fyda

On the way

Bleikfis

Oslos deiligste oase Botanisk Hage

Palmesøndag midt i Oslo

Stopping to smell the proverbial roses

Dryppstein

The great return

© Mari Furunes

Det er sommer!

Posted on by mylifeiskillingme
Reply

Yay for stating the obvious! : D
Vi skal straks avgårde på amstaff-treff, det blir usedvanlig koselig. Spesielt når det er så fantastisk vær som det er, og så trivelige folk vi skal møte. Kamphundfolk er kvalitetsfolk, sånn er det med den saken.

Noen bilder fra tur langs Akerselva i går. På vei til og fra kontraktsmøte hvor vår nye bolig virkelig ble vår. Vakkert.

Bak hver dør finnes nye muligheter

Bullbutt

Glasshus

Vaterland

Static bungee jumping.

He hearts weed

Og til kvelds

© Mari Furunes

Skummel logistikk

Posted on by mylifeiskillingme
1

Vi har fått oss plass å bo! Vi slipper nødløsninger og det er en enorm lettelse. Så, fra allerede 6. juni har vi 85 romslige kvadratmeter å boltre oss på. Det er stort det! H skal få eget rom, jeg skal få oppleve luksusen av å ha vaskerom (!), og vi har hele 11 kvadrat med solrik terrasse å grille både hud og mat på. Marka med lysløype er bare et steinkast unna, og lykken stod oss virkelig bi da vi fikk barnehageplass til H ca 700 meter fra leiligheten omtrent ti minutter etter at vi fikk vite at leiligheten er vår.
Noen negativer er det jo, tredje etasje uten heis er ikke helt topp for kroppen min. Men for et par år så skal det gå bra. Vi skal jo ikke bo der for evig. Dessuten, H kommer til å gå selv om ikke altfor lenge, så jeg slipper jo å bære ham for alltid. Han er en mustein av en spekkbefengt baby nemlig, både stor og sterk og tjukk, så det er helt ok liksom. Men i det store og hele så blir dette veldig bra. Og. Sa jeg det? At vi har kjøpt leilighet helt uten at vi har sett den?

Logistikken rundt å flytte tre liv med alt av møbler og ting det innebærer er… hm… fryktinngytende. For å si det mildt. Ikke bare er det et metric shit-ton med stæsj, og en baby som hater å kjøre bil mer enn noe annet, men vi har et akvarium med fisk, koraller og stein hvor helst alt skal overleve turen også. Hunden er heldigvis veldig belastbar og tilpasningsdyktig. Star Trek folka er inne på noe altså. Stappe alt inn i transporteren, “energize” og voila!, og så er det blitt trøndere av oss hele gjengen.
Jeg vet ikke helt hvordan vi skal få gjort dette så smertefritt som mulig, men vi får det vel til på et vis. Vi har satt hjulene i bevegelse og er på leting etter lastebil vi kan låne, så får vi bare ta det derfra. Men ja, det er litt iik hele den biten der.

Jeg har trent litt igjen de siste dagene. Veldig pent og forsiktig etter oppskrift fra sykehuset. Jeg er støl i balansemusklene i dag.

Ellers har H begynt å reise seg. Det betyr at vi er et skritt nærmere totalt kaos. Den dagen han begynner å løpe altså rundt… Snakk om skrekkblandet fryd!

Skjør

Daunting architecture <3

Creepy crawlies

Bolig med innsyn på Vålerenga

Up up and away!

© Mari Furunes

Aha-opplevelser og hva barn trenger

Posted on by mylifeiskillingme
Reply

Når jeg tenker på ordet oppdragelse, så vandrer tankene mine fort mot konflikter, kjeft og konfrontasjoner. Oppdragelse, det er liksom noe jeg må gå inn og gjøre de gangene jeg og H ikke spiller på lag, de gangene vi ikke er enige, de gangene han ikke forstår hva som er riktig og hva som er best for ham. Det er når H ikke vil ta på seg skoene på en travel morgen når vi skal i barnehage og på jobb, de gangene tv-spill er artigere enn lekser, og de gangene et nei til sjokolade fører til en total meltdown og raserianfall i butikken.
Deler av oppdragelsen ligger kanskje her, men det er absolutt ikke det oppdragelse egentlig er har jeg funnet ut. Ikke det det er for meg iallfall. Det er lett å tro det, for det er disse situasjonene vi som foreldre ofte finner vanskelige. De vekker følelser i oss som kanskje ikke har så mye med barna å gjøre, men heller med oss selv tror jeg. Det er situasjoner som setter i gang mange følelser i oss, og det er våre egne erfaringer som har gitt oss disse reaksjonsmønstrene. Vi blir sinte, vi blir utålmodige, vi føler at vi feiler og vi blir til og med flaue og føler skam. Disse følelsene er med å stikke kjepper i hjulene våre i de mest intense situasjonene, de forkludrer og gjør at vi ikke handler på en måte vi hadde gjort om de ikke var der.
Vi foreldre må også ta ansvar for vår del i en konflikt. Et barn kan ikke skape en konflikt alene, det er en plass i relasjonen mellom forelder og barn at årsaken ligger.
Det er kanskje smart å gå tilbake til sin egen barndom for å identifisere hvor våre fall-lemmer ligger. Ikke for å dvele eller legge skyld, men for å klare å se sammenhenger. Opplæringen i hvordan være forelder fikk vi da vi var barn av våre egne foreldre, det er den lærdommen som sitter hardest om mye av den er ikke engang bevisst. Hva var det våre foreldre gjorde når vi viste følelser som sinne og skam da vi var små? Ble vi avvist? Ble vi tatt i mot? Om vi tenker igjennom disse tingene kanskje vi klarer å identifisere om vi har kopiert våre foreldre, og om vi ønsker kan vi jobbe med å møte våre barn på en annen måte.

Å innse alt dette gjør ikke situasjonene noe lettere kanskje, løsningene ligger i ikke i innsikten i seg selv. Men jeg tror det er veldig nyttig å klare å se det, å identifisere når det er våre egne ting som gjør ting kranglete i relasjonen i barnet. Det er ikke nødvendigvis at det er barnet som har problematisk atferd, men at det er vi som noen ganger ser normal atferd på en problematisk måte.
Følelser som vi opplever som negative, er ikke farlige i seg selv. Sinne, skam, frykt, tristhet. Dette er følelser vi alle har, men vi synes de er ubehagelige og ønsker å få dem bort. Iallfall hos barna våre! Men jeg tror vi har mere ut av å snu på det. Vi kan la barna våre føle disse intense følelsene, la de være der i sin ekthet, ta i mot dem og vise barna at vi tåler dem. Vi trenger ikke avlede dem, selv om det er kanskje det som er vårt første innfall, fordi det er ikke noe galt med de følelsene de har. Målet vårt er jo å lære barna å håndtere disse følelsene på egen hånd, og da er de helt avhengig av å få erfaring i nettopp det. Det er lov til å være sint, du har all rett til det og jeg forstår det. Det er ikke lov til å slå eller å si slemme ting, men sinnet ditt er berettiget og det skal du få lov til å ha. På denne måten skaper vi en trygg tilknytning tror jeg, ved å være tilgjengelig når barna våre trenger oss. De trenger å være sinte sammen med oss på samme måte som de trenger å dele glede sammen med oss. De trenger også å få frihet til å utforske og en oppfordring til å være selvstendig og å gjøre ting alene, men det får ligge til et annet innlegg for det kan også være en utfordring.

Oppdragelsen ligger i å hjelpe barnet til å være et helt menneske tror jeg. Oppdragelsen er ikke en opplæring. Barn er hele og komplette mennesker i seg selv, de er ikke et potensiale som er på vei en plass. De skal ikke formes til å bli “ferdig”. De er allerede nok bare i å være barn. Vår oppgave er å være større og sterkere, i å tåle de selv når vi opplever dem på det mest krevende. Oppdragelsen ligger i en trygg tilknytning, sørge for at barnet er trygt nok til å søke utover og til å takle ting alene. Et trygt barn tør å være et selvstendig barn, fordi det vet at foreldrene alltid er der om de skulle trenge det. Et trygt barn tør å oppleve de vanskelige følelsene, fordi det vet at foreldrene er det sammen med de om de skulle trenge det. Det er god oppdragelse.

For min del har jeg vært heldig og hatt mennesker med mye innsikt og et ønske om å hjelpe til, rundt meg nå etter at jeg fikk barn. Det har vært til stor hjelp for meg, men selve mammarollen er jeg alene om. Jeg begynner å forstå hva jeg ønsker å være for sønnen min, og jeg har en viss formening om hvordan jeg kan være nettopp det på best mulig måte. Men det er en vei å gå kjenner jeg, og jeg tror mye av veien er å tørre å gjøre feil.
Vår oppgave som forelder er jo ikke å være feilfri, det er ikke noe problem å gjøre feil ovenfor barnet sitt. Tvert i mot er det et behov barn har, de trenger å se at vi er menneskelige og at det er helt greit å gjøre feil. For det går an å reparere de feilene vi gjør, og det i seg selv er jo en lekse vi ønsker å lære barna våre. Poenget må være å være så tilstede i feilene sine til at man klarer å se de.

Alt dette er jo lettere sagt enn gjort. Men det har vært en viktig oppdagelse for meg og jeg tror det er en god start. Det kommer sikkert til å være komisk å se tilbake på om noen år, jeg er jo bare 9 måneder inn i dette sirkuset og mange av tankene mine er sikkert naive. Jeg har heldigvis ønsket om å lære, og det finnes vel ikke et bedre utgangspunkt enn det?

© Mari Furunes

Hunder som biter – en kulturell fobi?

Posted on by mylifeiskillingme
4

“As a teacher of people who aspire to become professional dog trainers at an institute dedicated to fostering the human-animal bond, I spend my entire professional life working to promote safe, happy, harmonious relationships between dogs and humans. And the first of these concerns is always safety. Yet when people ask me what I think should be done to prevent dog-bite deaths, I’m always tempted to answer, “Nothing”.”
- Janis Bradley

Jeg har mange tanker om hvordan man kan redusere farlig hundehold her i landet, altfor mange til at jeg kan ta alt her, det blir for langt. Men jeg tror ikke flere restriksjoner er veien å gå, da kommer vi ikke til bukt med det egentlige problemet, og vi straffer for mange uskyldige. Med unntak av et nasjonalt register over alle hunder, slik at vi kan spore hunder tilbake til eier, men det er vel ikke en restriksjon i seg selv.

Først av alt så må vi innse at en viss forekomst av hundebitt må vi akseptere. Det er så enkelt, men allikevel så vanskelig å godta virker det som. Vi har ingen problem med å tolerere et visst antall trafikkulykker i bytte mot alle de goder bilen gir oss, men med en gang det handler om hunder er vi ikke like romslige lengre. Det har sine naturlige grunner det også, men prinsippet er det samme. Vi har generelt et sunt hundehold her, med et fint forhold til hundene våre, og de fleste av oss tar ansvar for det de gjør. Jeg sier ikke at det ikke er rom for forbedring selvsagt, men for det meste er det på nivå med få folk til å plukke opp etter hunden, og å lære den generell hverdagslydighet liksom. Vi har ikke et problem med hverken overpopulasjon eller vanskjøtsel, dyremishandlere er det heldigvis få av.
Noen uhell må vi tåle, en nulltoleranse er ikke realistisk og vi blir dømt til å mislykkes. Antallet hundebitt i Norge er svært lavt, det er fullt mulig at det er så lavt som det kan bli. Det er ikke en så på jordet tanke som det kan høres ut som.

Hvem er en farlig hundeeier? Man ser fort for seg en ung mann med tatoveringer og boblemuskler, som stolt tauer rundt på sin pit bull med naglehalsbånd. Men disse hundene er ikke nødvendigvis den store trusselen bare fordi de ser slik ut med første øyekast. Realiteten er en annen tror jeg. Vi finner potensielt farlige hundeeiere med alle slags utseende og med alle typer hunder, vi ser det ikke på dem, og det trenger ikke være så lett å se det på hundene heller. Selv de som ender opp med hunder som biter og skader, planlegger neppe dette. De skaffet ikke hund for å skade andre, de gikk ikke inn for å gjøre en hund så farlig som mulig. Det er et shitty resultat av en rekke uheldige omstendigheter, hvor det som regel har vært mange varselslamper både for eier selv og for de rundt. Vi må lære oss å identifisere disse.

Jeg tror at den store fellesnevneren for de farlige hundeeierne er uvitenhet. Uvitenhet om rase, uvitenhet om hunder, uvitenhet om hundens atferd, uvitenhet om hvordan ta vare på en, og uvitenhet om hundeindividets historie.
For hva vet vi om hundene som skader og dreper? Vel, det er det dessverre gjort svært lite forskning på, ingen her til lands, så jeg må ta utgangspunkt i USA, hvor det iallfall har blitt gjort litt.
De er gjerne omplasseringshunder som nettopp har skiftet hjem, det er hunder med manglende sosialisering og trening, det er hunder som er overlatt mye til seg selv og kanskje til og med for det meste bor ute, og det er gjerne hunder som har en bitehistorikk eller historie med problematisk atferd. Ofte er det hunder som har noe å passe på – gjerne territorium, mat eller avkom – eller det er hunder som er anskaffet for å forsvare.
Hunder som skader eller dreper er et resultat av mange faktorer, hvor alle må være tilstede for at en slik ulykke kan inntreffe. Problemstillingen er kompleks, det er aldri én enkeltårsak og det er også derfor det er så vanskelig å komme til bukt med spesifikke restriksjoner og lovverk. Et alvorlig hundebitt er ikke bare et bitt av en stor eller aggressiv hund. Det er et perfekt handlingsrekke av dårlige hund-menneske interaksjoner – en feil hund, til feil tid, med feil bakgrunn, og feil historie, i hendene til feil menneske i feil miljøsituasjon.
Det finnes ikke én enkel måte å bryte denne handlingsrekken på når det er så mange variabler som spiller en viktig rolle.

Jeg tror ikke flere restriksjoner er veien å gå. De som ønsker å få seg hund kommer til å få seg hund selv med allverdens restriksjoner, se bare på antallet hunder av forbudt rase. Det florerer av dem på tross av raseforbud, og de hundene med utseende som ligner har fått en eksplosjon i popularitet med alt det medfører av negative ringvirkninger. Det er en type lovverk som virker helt mot sin hensikt. Raseforbud reduserer ikke forekomsten av hundebitt.
Jeg mener definitivt at vi skal ha et godt lovverk som beskytter oss mot farlige hunder, misforstå meg rett. Men vi må ha en helhetlig hundelov hvor eier holdes ansvarlig og med gjennomtenkt ordlyd hvor begrep som “farlige hunder”, “skade”, “bitt” blir klart definert. Det må også være et lovverk hvor hunden har en stemme og verdighet. Hunder har en egenverdi, deres liv er verdifulle og de skal ha rettigheter og muligheter til å forsvare seg mot påstander. Målet helliggjør ikke midlene, og hunders liv skal ikke være knuste egg i en bitefri omelett.

Jeg tror veien å gå er økt kunnskapsnivå. På denne måten er det færre som vil ta seg vann over hodet, få seg hund over evne, og ignorere atferd som indikerer potensielle problemer.
Dette er selvsagt lettere sagt enn gjort, spesielt med tanke på at vi har media som er avhengig av å tjene penger, og har frykt som et godt hjelpemiddel på veien. Flere leser om hunden som skambet et barn, enn om hunden som stoppet kiloene med amfetamin på svenskegrensa. Slik er det dessverre, frykt er et godt virkemiddel, og hunder er flinke til å spre frykt. Vi er evolusjonært sett predisponert til å føle frykt for rovdyr, selv med logisk grunnlag i overlevelse er slik irrasjonell frykt svært urettferdig mot hundene. Det største problemet jeg har med media er all feilinformasjonen de spyr ut, og at de ikke må stå til ansvar for det. Jeg forstår at folk blir redde hunder jeg, fordi de aldri får høre hele sannheten. Der kan vi hundeeiere stå mer sammen og kreve at media retter opp sine feil, og vi kan presse dem til å vise et mer nyansert bilde.
Jeg tror det er så mange som en av tre nordmenn som lever med hund, det betyr at som forbrukere står vi sterkt. Vi kan kreve at media skriver om hunder med integritet, selv når de belyser alvorlige hendelser.

Jeg mener at vi med hell kan få inn elementær hundekunnskap på barneskolen, kanskje allerede i barnehagen. Vi kan lære barn hvordan man skal oppføre seg mot hunder, for mye av det sunne folkevettet har forsvunnet en plass på veien. Vi kan lære barn hvordan det ser ut når en hund er sint, og når en hund er vennlig. Det er enkel ting som barn fint klarer å forstå, ikke gå bort til hunden når den sover eller spiser, ikke gå bort til fremmede hunder, ikke hyl og løp om det kommer en fremmed hund bort til deg, spør alltid eieren før du klapper på hunden. Barn liker regler, de liker kunnskap og de liker å snakke om og spre det de har lært videre.
Det er vanlig med ekskursjoner til 4H gårder på barnehagene og barneskolene, vi kan gjøre det like vanlig at de får besøk av hunder med kompetente førere. Det er nyttig læring for barn, ikke bare som forebyggende arbeid.

Jeg tror også at kennelklubben bør komme mer på banen i sitt holdningsarbeid. Jeg ser med glede at det virker å ha vært et dogmeskifte i kennelklubben, og at det jobbes på det som i min mening er en mer konstruktiv måte enn tidligere. Jeg tenker allikevel at de kan jobbe mer med sine oppdrettere, sørge for at de velger godt forberedte valpekjøpere, siler ut de som ikke passer til den aktuelle rasen, og følger opp både valper og valpekjøpere lenge etter at de er levert.
Et hunderegister er nyttig til flere ting enn å spore hunden tilbake til eier når det trengs. Vi får muligheten til å informere hundeeiere litt om hundehold fra det tidspunkt de får valpen i hus. Det koster jo litt penger, men det bør ikke være helt umulig at man sender ut et lite hefte til eier når en hund ID-merkes og registreres. Et skriv med ren basisinformasjon om hundens behov, og kanskje en oppfordring til å gå et valpekurs.

Vi hundeiere må også lære å stå sammen, vi må belyse alle de positive sidene med å ha et utbredt og sunt hundehold. For det er så mange! Hunder er nyttedyr med uant potensiale, både i liten og stor skala. Vi må lære oss å stå på krava, vi skal ikke la oss eller hundene bli skyvet til side, og vi skal ikke akseptere at det blir mindre og mindre rom for at hundene våre kan være hunder. Barn får mye spillerom i samfunnet vårt, det er ikke for mye å forvente at hunder kan få litt de også. Tross alt så tilfører de samfunnet så mye, jeg skrev litt om det i et annet innlegg. Det at vi er så villige til å bære skyld og akseptere så mange restriksjoner har også sine ringvirkninger. Det er med på å skape intoleranse mot hunder, og det er også med på å viske bort det sunne hundevettet som en gang var allmennkunnskap. Da visste man at man ikke skulle gå bort til hunder som stod bundet, og fikk man seg et risp så var det sannsynligvis ens egen skyld. Men med fler krav til hundene våre om å ikke synes, og flesteparten av oss er lovlydige, så forsvinner mer og mer av toleransen for det minste lille feiltrinn fra hunden. For helt ærlig, er det en så innmari big deal at det kom en hund og nappet ei pølse fra engangsgrillen. Så lenge eier beklager og tar hunden i bånd, er det ikke sånt man kan le litt av og legge på ei pølse til? Kan vi ikke spare kruttet til de situasjonene som noen faktisk kan ta skade av?

Og ikke minst, om vi skal ha et håp om å redusere alvorlige hundebitt her til lands, så må vi begynne å se på historiene bak disse bittene og registrere dem en plass. Kun med et større tall hundebitt og et representativt utvalg kan vi begynne å se tendensene på hva det var som gikk galt. Vi har ingen bitestatistikker her til lands, vi vet ikke hvilke hunder som biter, i hvilken grad, eller hvem det er de biter og i hvilke situasjoner. Slik ståa er nå, er det kun spekulasjoner og synsing som ligger til bunns, og på toppen av det tolker vi med emosjoner kontra rasjonalitet. Sånt blir det dårlige lover og holdninger av rett og slett. Vi fokuserer altfor mye på rase, når rase kun er en veldig liten del av et alvorlig hundebitt, og tvert i mot kan overskygge langt mer relevante aspekter.
I Norge i dag føres det ingen oversikt over hundebitt, vi har et utydelig og dårlig lovverk som ikke blir håndhevet konsekvent, og vi har en holdning fra allmennheten hvor hunder er irritasjonsmomenter og forstyrrelser som helst ikke skal synes.
Det er egentlig litt rart at hunder ikke biter oftere.

© Mari Furunes

Hjemløs

Posted on by mylifeiskillingme
3

Så dramatisk er det ikke, vi blir jo ikke kastet ut helt med det samme. Men saken er altså at tiden tikker og går, og for hver dag er vi et hakk nærmere overtagelsesdato. 1.juli skal vi slutte å bo i leiligheten. Og vi har ingen plass å flytte til.
Heldigvis har vi nødløsninger vi kan benytte oss av, det er man jo helt avhengig av spesielt siden vi har en liten pudding som ikke har fått med seg noe om hverken flytting eller salg, men som trenger trygghet og forutsigbarhet. Nødløsninger er av definisjon ikke optimale. De er av “bite tenna sammen og hols ut” sorten de, mens det vi mest av alt trenger er en mest mulig knirkefri start på det nye livet i Trøndelag. Kanskje spesielt meg, siden jeg har endel bagasje der oppe som fort kan stikke kjepper i hjulene.

Boligmarkedet i Trondheim er helt vilt. Det var nettopp et bittelite hus på Jonsvannet som vi var interessert i, men som gikk 610.000 over prisantydning. Det er jo hinsides all fornuft. På mange ting som egentlig skulle vært innenfor vårt budsjett, er det ikke vits i å være med på budrunde engang siden det er helt standard prosedyre at ting går hundrevis av tusener over takst. Det var ikke lenge lykkerusen over boligsalget måtte gi plass for realitetens kalde dusj. Neste steg var å måtte gi slipp på husdrømmen, og innse at vi må bo i leilighet i noen år til. Og i dag var enda en dag med en budrunde vi til slutt måtte gi oss på. Det føles helt snålt å skulle gå mer enn 150.000 over takst på en leilighet som er et oppussingsobjekt. Sist gang jeg sjekket lå budet på 230.000 over prisantydning. Med et bad og et kjøkken som må totalrenoveres, og vegger som må flyttes? Nutso.

Det ordner seg jo. Vi finner en plass. Det kommer til å bli bra. Men i mellomtiden er vi på et rart mellomstadium. Og kjenner litt på stresset.

Fyda skuler på boligmarkedet


Toppen av en hest på Kampen Økologiske Barnebondegård.

Til hell og lykke på Kampen

Dekorative Grønland

Fyda tar en smakeslurk

Hundeperspektiv

Møtepunkt

Ankeret mitt

Ellers, dietten går strålende. Kake og kanelsnurrer må man selvsagt ha på nasjonaldagen, men ellers går det helt greit å spise sunt. Turgåing går også veldig fint. Trening går dritt. Dagene er fulle og mye energi blir brukt på bare å leve, jeg synes det er vanskelig å prioritere trening de få timene om dagen jeg har til meg selv. Da er det godt å bare slappe av litt, se litt tv eller surfe hjernedødt.  Men jeg har ikke gitt opp altså. I neste uke skal jeg tilbake på sykehuset, og da får jeg eget treningsopplegg som jeg skal følge. Kanskje jeg bare skal legge hele treningsballen over i deres hender. Vi får se.

© Mari Furunes